
Jeg blir så sinnsykt trist når jeg ser på alle som går rundt meg.
Alle har liksom gått fast i et spor. Man gjør det samme hver dag.
Ansiktet har alltid det samme utrykket.
Jeg blir så deprimert av det.
Jeg vil ikke være normal, jeg vil være unormal.
Jeg er så redd for å bli normal, og leve et normal liv.
Jeg vil ikke slutte og drømme som,som alle rundt meg har gjort.
Jeg vil drømme, være et barn inni meg for alltid:)
Jo jeg vil få meg et hus, en familie, et liv...
men jeg vil ikke ha en rutine, jeg vil ikke at hver dag skal være lik.
Jeg vil at en dag så kan man faktisk sløyfe jobben, bare lage en hytte av dyna og ligge under der og prate hele dagen.
Bare ta en dag og kjøre og kjøre...uten et sted å kjøre til.
Må alt ha mål og mening?
Hva med å være litt spontan? Bare gjøre ting som ikke har no sense....sprite opp livelitt. Man lever jo bare engang?
Jeg er så redd for å bli satt fast, finne en normal jobb, og en helt normal gutt...og et helt normalt sted..som gjør at jeeg ender opp i et spor.
En sirkel som aldri tar slutt...
Fins det noen flere drømmere der ute?
LilleMy